Bekreftelser

Folk trenger bekreftelser, noen mere enn andre. Noen mye, alltid, andre nesten aldri, noen i enkelte tilfeller og på enkelte områder. Barn trenger bekreftelser for å vokse,og bli til, og bekreftelsene er liksom byggesteiner som bygger en til ett menneske. Men når blir man hel da? I voksen alder, -er det når man er knust eller når man føler at noen brikker blir brutt av, at man søker til noe annet for å få seg selv bekreftet? Og hvis man over lang tid blir slitt mindre og mindre, så tar det kanskje lang tid å bygge seg selv opp igjen. Enkelte går kanskje langt for å få seg selv bekreftet, og det kan kanskje gjøre vondt, men man har kanskje fått bekreftet det man var ute etter. Men jeg vet sannelig ikke om det er verdt det. Andre bekreftelser kan føre en på helt ville veier, ja at man søker etter bekreftelser, og tror at man finner det, og at de bekreftelsene bekrefter noe, som kanskje ikke er sant engang. Hvordan ville livet vært uten bekreftelser, hva ville folk gjort uten å blitt bekreftet. Er menneske skapt slik at det egentlig ikke trenger bekreftelser, men samfunnet lager en til en slik person som da trenger samfunnet, for å bli bekreftet. Eller er det meningen at en selv skal bekrefte en selv. At jeg selv, alene vet hvem jeg er, bekrefter meg selv, uten å være forstyrret av andre ting, og da bygger meg til det mennesket jeg skal være. At jeg er verdifull, god, viktig, flik og bra, fordi jeg er den jeg er, fordi jeg kan det jeg kan, og fordi jeg vet det jeg vet. Fordi jeg er jeg. Er det slik i den store verden, den store krigen, at en nasjon trenger anerkjennelse, trenger å vise at de klarer det, at de er best, at de enda får til, at de er på topp, at at at.. bla bla bla, er det noe forskjell. på mennesket og den store hæren. de kriger for det samme liksom. Anerkjennelse og bekreftelse