tirsdag, juni 25, 2013

Midtøsten

Det er litt rart at man er i midtøsten. Her sitter man liksom, i ett land som grenser til Syria og Gaza, men samtidig så lever man bare det samme vanlige livet. Livet går sin vante gang. Man legger seg litt for sent, så står man opp og går på jobb. Etter jobben kommer man hjem, legger seg i sola, leser litt, og lurer på om man skal bestille frisørtime. Kanskje skal man ta en joggetur, eller dra på shopping å se om man finner en billig bukse. Alt dette vanlige, midt i mellom land i krig. Eller faktisk i ett land i krig. Helikoptrene som flyr over hodet en gang i mellom, er man blitt vant med. Man sjekker ikke avisene så ofte lengre, for å se om noe har skjedd. Ja faktisk, så tror jeg nesten at det skjer mere skumle ting/kriminelle ting hjemme i Norge, enn her. Eller i så fall får man lettere høre om det hjemme. Nei, man skulle kanskje ikke tro at det var så mye krig, slik som livet humper og går her. Det er liksom ikke så skummelt som det blir framstilt i media. Joda, selv om alle hus har krav på å ha ett bomberom, og på gatene går det bevæpnede sikkerhetsvakter, damene som er i forsvaret ligger på stranda med våpen på, og dødehavsrullene lukkes under lokk i tilfelle atomkrig. Ja, litt sånn er det jo, men ellers ganske så fredelig. Enn så lenge. Man hører jo at Syria har fått kjøpt langdistanseraketter, så man kan kanskje ikke være helt trygg. Ja, forresten, det med de dødehavsrullene er jo ett eget kapittel i seg seg.
Og på enkelte ting kan det se ut som om landet henger litt etter, eller at det er slik her som det var i Norge da mamma var ung. For ikke alle unge kan snakke engelsk, ikke det at det er verdens viktigste språk, men kanskje noe man bør forstå. på jobben sa de at hvis de ikke forsto engelsk, måtte man spørre seg hvor lenge de har gått på skole, de unge altså. når de sluttet. ikke alle kan visst svømme. ikke det at alle i Norge kan svømme heller da. og tannhelsa hos enkelte kunne vært bedre. men dette er liksom ikke standarden, men enkelttilfeller. kan jo være at det kommer av forskjell på rik og fattig. hvem vet.

joda, vi har nok bedre økonomi i Norge, for ting kan være ganske dyrt her, i forhold til det folket tjener. men som en nordmann kan det absolutt anbefales å reise på feire hit, til midtøsten. fascinerende fisker å dykke etter i Eilat, utrolig varme man kan nyte, rikt kulturliv annerledes enn det norske. bare i gamle byen, innenfor murene i Jerusalem, er det en helt annen verden.salgsbodene står i kø, og generasjon etter generasjon livnærer seg på turistene som kommer å kjøper ting fra midtøsten. selv har jeg kjøpt noen kule greier i gave. men da må man jo prute da. og for ikke å snakke om klesstilen til de religiøse. det er noe man ikke har så mye av i Norge, eller i hvert fall ikke i Kauto. man kan liksom ikke helt se hvordan tro du har, på utsiden. men det gjør man jo fort her. men selv om damene dekker hodet med sjal, så skal jeg si de er flinke til å matche sjalet med resten av klærne. ja, der tror jeg nesten damene i midtøsten slår oss, eller ihvertfall meg. som nesten av og til kan føle meg som jeg går kledd som en guttejente. her lakker man det som kan lakkes, pynter det som kan pyntes, og matcher det som kan matches. man har noe å lære der.

ja, hvor var jeg, jo i midtøsten. eller i min lille verden, på en stol, foran en  data, på tur ut i bikinien for å prøve å bli litt brunere. hører jo at myggen er kommet til nord, og da er det vel ikke vits å regne med å bli brun når man kommer hjem. konstaterer vel at verden er den samme, om du er her eller hjemme, Gud er den samme, om du er her eller i Norge. Verden vår blir det vi gjør den til. Hva vil du gjøre din verden til?

mandag, mai 13, 2013

Gjest og hjemland

Kjære blogg, nu er det igjen en stund siden jeg har skrevet, og det er vel fordi tiden flyr, og man gjør andre ting enn å sitte her ved dataen. I skrivende stund er jeg i Israel, jeg og pappa er reist hit ned for å være sosialvolontører i tre måneder. Jeg jobber på ett eldresenter og pappa praktisk arbeid på ett sykehjem, tror jeg.. vi bor ikke på samme plass, nå.
Det første jeg tenkte da jeg landet på Israelsk jord, før jeg gikk ut av flyet, var pass og hjemland. Fikk liksom en åpenbaring i mitt hjerte. Det er jo slik at når man reiser til ett annet land, som Israel, må man ha med passet, som beviser hvilket land man kommer fra, og der man kan gjenkjenne at dette er deg. Blir ditt pass tatt fra deg, mister du kanskje noen rettigheter her på stedet og må kunne vise at du er den du er på en annen måte. Israel er ikke mitt hjemland, jeg er bare en gjest her, i tre korte månder. Mitt hjemland er Norge, om jeg har passet mitt med eller ikke. Om selve passet blir stjålet, kan ingen ta fra meg at jeg faktisk kommer fra Norge, snakker norsk, og har mitt hjerte i Finnmark. Slik er det også, i det virkelige (åndelige) liv. Mitt hjemland er himmelen (Filipperne 3:20), jeg er bare en gjest her på jorden. Ingen kan ta fra meg at mitt hjerte er i himmelen, at jeg faktisk tilhører himmelens rike, selv om de fratar meg mitt kirkemedlemskap eller bevis på hvilken kirke jeg tilhører. De kan prøve så hardt de kan, men jeg kommer fra himmelen, og vil returenre til himmelen, etter mitt besøk her på jorden.
Uansett om jeg bærer passet/ beviset/ kirketilhørigheten på meg, om det blir stjålet eller om det ligger i en skuff, så er mitt hjerte i Finnmark/ eller hos Gud. Folk kan frata meg mye, untatt min borgerrett i himmelen, for den har jeg fått ved å si ja takk Jesus, jeg vil tro på deg og det verket du gjorde på Golgata (stedet jeg forresten fikk besøke her om dagen).

Jada, passkontrollen gikk bra. Jeg måtte sitte på en benk mens de tok passet mitt for en stund, pappa måtte inn på ett kontor, men vi kom oss i gjennom, og er nå gjester her, til tiden kommer da vi skal returnere til vårt hjemlandet.

Vi høres, ha det fint så lenge!